Gjennom et samarbeid med filmmagasinet Rushprint har tekst-studenter fra Westerdals Høyskolen Kristiania portrettert et knippe talentfulle filmskapere vi tror vil være med å prege norsk film i årene som kommer.
LISS-ANETT STEINSKOG
OM
Liss-Anett Steinskog kommer opprinnelig fra Randaberg. Hun har en bachelor i Litteratur, film og teater fra universitetet i Agder, i tillegg til utdannelse fra Nordland kunst- og filmfagskole.
Hvalagapet er den første filmen hennes etter tida på filmskolen i Kabelvåg. Filmen forteller historien om tolv år gamle Rikke og hennes første møte med kjærligheten. Et møte som kanskje ikke går helt som hun hadde planlagt.
Hvalagapet ble først vist i Haugesund i 2017, men hadde internasjonal premiere i Berlin 2018. Siden har kortfilmen blitt vist på flere internasjonale filmfestivaler, og vant i 2018 Terje Vigen Prisen.
ET FØRSTE MØTE
– Hvor jeg graver i Liss-Anett Steinskogs livshistorie og prøver å finne ut av hvem hun egentlig er.
Av Solveig Maria Nilsen Curry
Hvordan vil du beskrive seg selv? Dette var det første spørsmålet jeg stilte da jeg møtte Liss-Anett for å snakke om arbeidet hennes. (Jepp, jeg hoppa rett i det, jeg.) Dessverre kunne hun ikke svare på spørsmålet. I alle fall ikke umiddelbart. Men etter ei stund, la hun frem den perfekte pop-kulturelle referansen (hun forteller at hun bruker en del tid i idé- og manusfasen). Hun forklarer seg selv som en «mer awkward versjon av Ronja Røverdatter». Et veldig treffende bilde – jeg kan absolutt se likheten. Vi har håret, staheten, det bestemte og selvdrevne. Drivet til å gjøre ting på nytt, gjøre ting bedre – hvis hun ikke lykkes første gang. Behovet for å lære av de «smellene» hun går på. (Som den gangen hun gikk i produksjon uten ferdig manus, eller da hun fikk beskjed av læreren om at dokumentaren hennes var den verste filmen han noen gang hadde sett.)
Og så har vi tilknytninga til naturen, da!
Den endeløse sirkelen vi ikke greide å bryte ut av
Natur var et tema vi kom tilbake til gang på gang. Uansett hva jeg spurte om, hvor enn vi starta, endte vi opp i naturens verden. (Et kunststykke i seg selv.)
Vi brukte sikkert halve intervjuet på å snakke om natur. Vi var fanga i en endeløs spiral av naturreferanser. Og da Liss-Anett påpekte at hun var i ferd med å male et bilde av seg selv som en turglad nordmann med (rosa) topplue som tilbringer all tida i fjellet eller marka – og smiler og hilser på alle hun møter – kunne jeg ikke annet enn å være enig. (På tross av intenst arbeid for å unngå nettopp denne klisjéen.)
Liss-Anett fortalte at hun foretrekker å filme utendørs, og gjør gjerne landskapet til en del av filmen. Lar omgivelsene og naturen bidra til stemninga, og på denne måten gi historien enda en dimensjon. Hun påpekte også at denne interessen for bruk av natur og landskap i film, trolig stammer fra oppveksten i Randaberg.
Liss-Anett snakka også en del om Randaberg. Den lille kommunen på Nord-Jæren, hvor de finner stolthet i å ha dyrka den første persillen og potetene til kongen. En sånn liten plass hvor alle kjenner alle, og stort sett alle du møter har kjennskap til slektstreet ditt. (Om dette er en fordel eller ulempe, kan diskuteres i lengde – og jeg vil ikke gå inn i det her.)
Det var ikke til å unngå
Det var mens hun snakka om Randaberg og oppveksten sin, at jeg forstod noe helt sentralt ved Liss-Anetts historie; det var ikke til å unngå. Hun måtte ende opp som filmskaper! Det hadde vært merkeligere hvis hun ikke hadde endt opp som regissør eller manusforfatter eller noe i den dur.
Hun begynte å skrive fortellinger og historier veldig tidlig. Allerede som fireåring skrev hun «ei bok» om en fjording og en klovn som rømte sammen fra et sirkus – fordi de mente det var best å leve fritt i naturen. Og hun fortalte om arbeidet med bokomslaget, hvor mange ganger hun tegna fjordingen for å få den helt riktig – og følelsen av mestring og stolthet da hun endelig fikk det til. (Dessverre ble denne forsida brukt som handleliste seinere, og hun måtte starte på nytt igjen.)
NB: Jeg drister meg til å påpeke at fjordingen og klovnen ville «leve fritt i naturen». Det aner meg et mønster her – fra veldig tidlig i karrieren.
Da familien skaffa seg et filmkamera, begynte fascinasjonen for film. Hun skrev manus på manus (noen på over hundre sider) og fikk vennegjengen til å stille opp som skuespillere. Hun hadde full kontroll over situasjonen, regisserte og iscenesatte det hele. Og da de laga film på barneskolen var hun veldig med – på alt. Hun var involvert i alle fasene; manus, regi, klipping og redigering. I tillegg hadde hun totalt fem roller i denne kortfilmen.
Et oppgjør med det tradisjonelle romantisk-komedie-eventyret
Det er det veldig menneskelige, det helt personlige, Liss-Anett er interessert i. Hvordan mennesker forholder seg til andre. Dette går igjen i flere av filmene hun laga på Nordland kust- og filmfagskole, så vel som i Hvalagapet.
Filmene hennes oppleves dessuten hverdagsnære. De tar for seg temaer de aller fleste har forholdt seg til – på en eller annen måte – og de skildrer små øyeblikk. Situasjoner som (sett utenfra) verken er over-dramatiske eller livsendrende, men som like fullt oppleves viktig for karakterene.
Hun fokuserer på å fortelle historier andre kan relatere til, men samtidig fremstille dem på en måte som føltes riktig for henne.
Liss-Anett fikk for eksempel idéen til Hvalagapet da hun tenkte tilbake på første gang hun selv fortalte noen at hun var forelska – og «hvor galt det gikk». En episode som ikke fulgte reglene for det tradisjonelle romantisk-komedie-eventyret som fortsatt er veldig populært i filmindustrien. Derfor laga hun filmen hun selv burde ha sett da hun var 12 år. En film om «ung kjærlighet» – fra øyehøyde – som både er litt skummel og ekkel og spennende.
Liss-Anett har også evnen til å «pin-pointe» akkurat de øyeblikkene som representerer viktige vendepunkter. Hun forteller de historiene du selv husker, som gir deg følelsen av at du igjen er tolv år og forelska (i han kule, høye gutten i klassen din som sitter to rader foran deg i klasserommet, og bare er supersnill og smart og søt og, ja...)
Jeg måtte selvsagt snike litt i hennes fremtidige prosjekter
Akkurat nå arbeider Liss-Anett med to nye prosjekter. Det første prosjektet er en film som følger i samme spor som Hvalagapet. Filmens handling sentreres rundt en dugnad (i god, norsk stil). Problemet oppstår når de voksne vil fjerne en trehaug. Inne i denne haugen har nemlig barna funnet et magisk univers, noe som fører til kollisjon mellom de voksnes og barnas verden.
Det andre prosjektet beskriver Liss-Anett som veldig annerledes. Her introduserer hun ei noen-og-tjue år gammel jente, som føler på presset om å få orden på livet. Denne jenta oppdager samtidig at hun er i ferd med å forandre seg. Filmen følger hennes forsøk på å kjempe imot, og forstå, denne ukontrollerbare forandringa. Med andre ord tar dette prosjektet en mer eksperimentell retning, og vil trolig vil få et noe annet uttrykk enn Hvalagapet.
(I´m intrigued)
Så avslutta jeg med et stort, vanskelig spørsmål, i håp om å finne ei perfekt avslutning
Det store målet? Å fortsette å lage film. Det er det hun vil drive med. Ellers tar hun det litt som det kommer. Fokuserer på et prosjekt av gangen.